Gamle og skrøpelige, men hjelp? Nei takk, ikke planer! Så hva gjør vi?

Det er et faktum her i livet at lever vi lenge nok, så blir vi gamle.  Og selv om det er særdeles mange spreke og ungdommelige eldre mennesker rundt omkring, som for alle formål lever aktive og selvhjulpne liv til langt opp i støvets år, så vil man likevel gjerne komme til et stadium der hjelp er nødvendig.  Det er ikke lenger så lett å klare det daglige arbeidet i hus og hage.  Faderen er over 80, moderen 77.  Godt voksne, begge to.  For et par-tre måneder siden falt moderen og slo seg noe aldeles forskrekkelig.  Ribbensbrudd og muligens også skader i ryggen.  For et eldre menneske med benskjørhet er dette alvorlig.  Så ble hun da og så sengeliggende i uker og måneder, og faderen følger ikke alltid så godt med lenger.  Ingenting ble gjort.  Rotet hopet seg opp, og støvet falt og ble liggende.  Moderen var så dårlig at hun med nød og neppe klarte å karre seg på do, og fant ut at en god mestringsstrategi her var å spise og drikke minst mulig, og ellers spise smertestillende.  Ikke ble det handlet, ikke ble det ryddet, det ble knapt nok laget mat.  Lutter kaos, totalt sirkus.  Vår aldrende tante gjorde seg daglige turer ut til dem, hjalp til så godt hun kunne og har gjort en formidabel innsats.  Vi har også tatt turene over fjorden sammen med vår hustru – velsigne henne – for å gjøre en nødvendig hjelpe- og arbeidsinnsats , ute og inne.  Og nå er det vår og hagesesong. 

Vi har derfor våget oss til å lufte tanken om hvorvidt det nå kanskje var på tide å tenke på en eller annen form for hjelp i huset etter hvert, det være seg i form av hjemmesykepleie, hjemmehjelp eller rett og slett å kjøpe seg de nødtørftige på det private markedet, eksemplifisert ved et rengjøringsbyrå.  Eller rett og slett å hyre inn et formodentlig ærlig menneske som kunne vaske, rydde og gjøre annet nødvendig arbeid mot en passende betaling. 

Svaret var selvfølgelig gitt på forhånd.  Et kontant NEI!  Nei til det meste, nei til alt.  De trengte da selvsagt ingen hjelp fra fremmede.  Slettes ikke, på ingen måte.  De hadde da alltid greid seg selv i de aller fleste av livets situasjoner.  Tilliks med andre av deres generasjon vokste de jo opp med å bera vatn og bera ved fra de var en neve store, og tenk på alt det vatnet som de måtte bære til både tobeinte og firbeinte, og ikke bare måtte de bære vatnet inn, men i noen tilfeller også ut, for det var jo ikke avløp i husene i de dager, må vite, og dertil har de vokst opp i de harde 30- og 40-åra, med obligatorisk utedo, kulde, rykter og lus og tæring hvor de snudde seg, og barkebrød og gnufsegnurve og kaldt vatn til middag stadig vekk, og med ørten søsken og treklogger på beina!  De, som har opplevd Krigen, og sett tyske soldater eskoterere russiske krigsfanger forbi garden på vei til tvangsarbeid, i den tiden menn var menn og hadde hår på steder folk i dag knapt aner ekstisterte, og kvinner var lydige og dydige.  I alle fall noen av dem.  Skulle DE trenge hjelp fra fremmedfolk?  Langt ifra!  Vi gjorde flere framstøt for å overbevise dem, godt hjulpet av vår hustru – velsigne henne – men til ingen nytte. 

Så hva gjør vi?

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
eldre, faktum, handle, krigen, mennesker, private, rotet, rydde

6 comments


  1. Ja, hva kan en gjøre da? Er det mulig at de kan ombestemme seg bare de får tenkt seg om? Kan det nytte å være mer bestemt? Ikke vet jeg, ønsker dere lykke til med overtalelse. Er ikke så lett dette, hverken for de gamle eller unge. Blir jo en ny epoke som kan ta tid å akseptere.





  2. avatar Dag Eigil

    Det er nok ikke lett for fortidens helter å måtte akseptere at de trenger hjelp, nei…





  3. avatar ostepilten

    Og livet går sin gang….





  4. avatar Dag Eigil

    Det kan man si…





  5. avatar mai

    veldig fin, morsom og tragisk presis beskrivelse av alderdommens plutselige inntreden. Knall og fall, skral helse og et stort og naturlig (!) behov for assistanse i heimen. Man kan jo ikke tvinge de gamle til å ta i mot hjelp, men man kan begrense egen helgeinnsats, og man kan be den aldrende tanten om å gjøre en litt mindre hederlig innsats, sånn at de gamle selv ser at det faktisk ER et meget stort behov for hjelp til golvvask, oppvask, rydding, støvtørking, vasking av do, skifting på senger, risting av dyner, klesvask, muligens også kroppsvask, handling, matlaging, osv osv. Man skal jo ikke la de gamle forkomme i egen skit mens man håper at de innser egne behov for assistanse, men man reduserer som sagt den familiebaserte hjelpen og pleien, og fortsetter å snakke varmt om profesjonell assistanse – i kommunal eller privat regi. Og så kan man prate om hvor HERLIG det ville være for dem å flytte inn i en enkel og grei leilighet sentralt i byen, med korte avstander til det meste, enklere å holde i stand, og mindre behov for daglig assistanse. Omsorgsboliger kalles det, fordi man kan få omsorg og assistanse ved behov, men man MÅ jo ikke motta assistanse om man bor i en sånn leilighet, heller. Det gjelder å minne den gamle moderen om at hun, til tross for at hun gjerne vil, ikke har krefter til å ta seg av alle faderens mange behov. Det går bare ikke. De har jobbet og betalt skatt hele livet. Nå er det deres tur til å få en liten slant tilbake fra velferdssamfunnet. Lykke til…





  6. avatar Dag Eigil

    Mange interessante tanker her. Men det er nok ikke lett å innrømme at behovene for hjelp øker, selv for “de som bygde landet”! 😉





Leave a Reply