Feierfrustrasjon

Man er som kjent en etter måten rolig og avbalansert herre, som normalt ikke så lett lar seg irritere av småting. Livet har lært en at livets små fortredeligheter og ikke skal rubriseres som problemer. Det er snarere små humper og sølepytter på ens hverdagslige flanerier langs hverdagens vei gjennom livet. Men her forleden, da man var i ferd med å avvikle sin ekstra ferieuke, må man vel vedgå at man faktisk ble et par smuler irritert.

Hva irritasjonsmomentet har vært? Stikkordet her er feieren. For noen dager siden siden fikk man nemlig sms om at feieren skulle komme på visitas til vårt lune rede nettopp onsdag 17. oktober 2018 mellom kl. 08.30 og 12.00. Det ble også gjort oppmerksom på at det i forbindelse med feiervisitasen var tvingende nødvendig at en av husstandens medlemmer var hjemme. Av åpenbare årsaker var det en selv som måtte holde seg til teltet.

Greit nok, man hadde diverse arbeid å gjøre. Men tiden gikk, og gikk, og gikk, uten at feieren manifesterte seg. Det var som å vente på Godot. Ja da, man prøvde flere ganger å kontakte feieren ved å ringe det til formålet oppgitte nummer, men det var ingen som svarte. Da klokken ble 12.45, hadde man fått nok. Man skrev en melding om hvordan man opplevde situasjonen, og sendte den som sms til oppgitt nummer. Man skrev også at man nå kom til å gå ut. Hunden begynte å bli desperat, og dessuten skulle man jo handle dagligvarer. Vel hjemme fra hundeturen hadde feieren sendt en sms om at man nå måtte ringe opp nummeret igjen, og bestille tid for ny visitas. Hvilket man gjorde forsøk på, uten at noen tok telefonen. Til slutt ringte feieren selv, en påtatt festlig og småmorsom fyr fra Sandnes.

Man ga uttrykk for at man faktisk hadde brukt en feriedag dette, uten at noen feier kom, og at dette vitnet om liten respekt for andres tid. Feieren svarte at de hadde vært i Solheimveien og feid hos naboen ved 11-tiden, men at det ikke lot til å være noen hjemme i vårt hus. Man sa at dette var tøv, og at man hadde sittet og jobbet ved pc’en i omtalte tidsrom. Så forsøkte feieren seg med klassikeren om at dørklokken ikke virket, og at de også hadde prøvd å banke på døren. Hvilket selvsagt også var vrøvl. Dørklokkene våre virker utmerket. Ja, man har testet. Og dersom feieren hadde kommet på døren der man satt foran pc’en i rommet ved siden av garasjen, så hadde man sett ham. Joda, irritert.

Hva det endte med? Feieren nevnte at vi jo bare kunne legge fram en stige, og så kunne han feie fra taket. Det er laget til egne trinn på taket, slik at feiing fra taket skal kunne foregå rimelig trygt. Hvorfor man ikke var blitt gjort oppmerksom på dette på forhånd? Nei, det kunne han ikke svare på. Han bare feiet, han. Akk ja. Men man fikk da i det minste rettet unna noen besvarelser. Nei, det skal ikke være lett.

Uncategorized , , , ,

En ganske kjedelig mann

Jada, vi er fullstendig klar over det. Vi er en trøtt, grå og tvers igjennom kjedelig person. Det er lite ved oss som er spesielt spennende, og vi har i liten grad gjort oss bemerket så langt på vår vei gjennom Jammerdalen. Vi har ikke utgitt bok, i hvert fall ikke så langt, vi har ikke gått verken til filmen eller til scenen, og vi har vel heller ikke gjort oss direkte plagsomt bemerket i media. Vi er en typisk hverdagsperson som gjennomfører våre hverdagsrutiner, tusler oss på jobben hver dag og leverer varene, og ellers henger i livets klokkestreng så godt vi kan. Og når vi dertil kan opplyse om at vi etterhånden har passert de 60, blir bildet rimelig komplett. Hvilken kjedelighet, hvilken traurighet. Eller?

Kanskje vi heller skal snu litt på den berømmelige flisa. Nå kan det nok hende at vi har en jobb som noen der uten mer kanskje vil beskrive som en diagnose heller enn et yrke, her vi bedriver vårt virke som mer eller mindre sidrompa, hvilket er en eufemisme for blyræva, lektor i videregående skole og i fagskolen. Og hva mer er, vi har vært i yrket lenge. Kanskje litt vel lenge. På den annen side har vi hatt gleden av å undervise særdeles hyggelige og oppegående elever og fagskolestudenter, sammen med gode kolleger, i et oversiktlig skolemiljø som i det store og hele er blottet for så vel konflikter og mobbing som sosiale problemer.

Mange ganger opp gjennom årene har vi hatt gleden av å treffe på tidligere elever og studenter, som har lutter gode minner fra skoletiden, og husker lærerne som både dyktige og hyggelige. Å få bekreftet at vi faktisk har betydd noe for andre mennesker, og kanskje til og med utgjort en forskjell, føles verdifullt. Dersom det er høy lønn og gode karrieremuligheter en er ute etter, så er ikke skoleverket det en primært bør velge. Men en grei jobb i det offentlige er heller ikke å forakte, ikke minst nu for tiden, og i vår alder. På den måten har vi sluppet unna mye fart og spenning, som ellers blir godtfolk til del. Vi har for eksempel sluppet unna å bli innkalt til nervepirrende samtaler om hvorvidt man kan forvente å ha noen jobb neste år, samt opprivende turer til NAV så vel som til banken, med givende og barskt realitetsorienterende samtaler med profesjonelt empatiske saksbehandlere. For ikke å snakke om den ulidelig spennende ventetiden mens man venter på obligatoriske avslag på dusinvis av jobbsøknader.

Vi konstaterer også at vi i år har vært sammen med hun som nå er vår hustru – velsigne henne – i samfulle 35 år, og vi trives fortsatt godt i hverandres selskap. Noe som muligens skulle indikere at de fleste av disse årene har vært gode. Vi har således i liten grad følt behov for å innlede spenstige forhold på si til diverse elskerinner, eller til å bytte ut vår hustru – velsigne henne – med en annen, yngre og annerledes modell. Nå kan det jo tenkes at det har noe med latskap og makelig legning å gjøre. Og som faderen en gang så treffende sa det: «At de gidder!» Men så langt har vi i alle fall unngått heftige samtaler med skilsmisseadvokater og nerveslitende skilsmisseoppgjør. Og siden vi i tillegg fortsatt er i stand til å stå opp ved egen hjelp hver dag, og reagerer på lys, er vi faktisk godt fornøyd med tingenes tilstand.
Så kanskje er det ikke så ille å være et kjedelig og uspennende hverdagsmenneske likevel?

Uncategorized , , , , ,

Tunnelfobi! (del 2)

Av og til må man ta et skikkelig oppgjør med sine fobier, konfrontere dem. Gjøre det som må gjøres. I går tok man derfor en alvorlig beslutning, satte seg inn i bilen og kjørte til Håvik og T-forbindelsen, også kalt Karmøytunnelen. Man kjente nervøsiteten stige på veien ut, men en beslutning er en beslutning. Dette var noe som bare måtte gjøres. Man unte seg noen minutters rast på parkeringsplassen ved Håvikterminalen for å samle mot og besluttsomhet. Dype innpust, langsomme utpust. Tunnelkjøring var jo ikke noe farlig, i alle fall ikke farligere enn vanlig landeveiskjøring. Dessuten er jo tunneler velsignet fri fra både fotgjengere, syklister, veikryss og annen styggedom, så dette kunne lett gå bra. Rasjonell tankegang. Tiden var inne for handling.

Det fikk bære eller briste. Gjennom lidelsen til seier. Uansett utfall fikk man trøste seg med tanken om å treffes hinsides. Eller i alle fall hinsides Førresfjorden.

Bildøren igjen, bilbeltet på. Oppstart, stø kurs mot tunnelåpningen. Den virket særdeles truende der den nærmet seg, men man var kommet til «the point of no return». Det var ingen vei tilbake. Av og til skal man stirre fobien rett i hvitøyet, eller i dette tilfellet, rett i svartøyet. Så var man inne i prøvelsens tunnel. Nervene var allerede utenpå kroppen, og nummenheten og anspentheten begynte å innfinne seg. Og ennå var det uutholdelig langt å kjøre før man kom ut på den andre siden, i dette tilfellet til Mjåsund. Håndflatene ble klamme, og grepet rundt rattet var hardt inntil det smertefulle. Det duse tunnellyset og den eksoskrydrede tunnelluften bidro til å holde nervøsiteten oppe.

En kødd i bilen bak mente visst at man kjørte vel langsomt, og tutet. Man lot seg imidlertid ikke affisere av slikt. Det gikk tross alt framover, og hver meter var en liten seier. Endelig kunne man skimte tunnelåpningen der framme. Alle de superkule ståpikktøffingene der bak kunne nå kjøre forbi, noe de gjorde med brølende motorer og stor glede. Moderens lille Hyundai i10 er ikke direkte sprek.

Ettersom man nærmet seg det besnærende lyset der framme, ble man plutselig oppmerksom på følgende fakta: Man hadde ikke besvimt. Man hadde ikke stivnet av skrekk, og kjørt i tunnelveggen, eller kollidert. Det knallharde grepet rundt rattet var ikke lenger fullt så hardt. Man kom faktisk til å klare dette, og komme ut av tunnelen med liv og helse i behold. Og man ville sannsynligvis takle tunnelene lettere allerede ved neste forsøk. Og så var man igjen ute i lyset. Man hadde gått igjennom prøvelsen, og taklet det. O lykke, o lettelse!

Man tok seg noen minutters pause på parkeringsplassen ved Mjåsundterminalen. Man hadde nesten lyst til å rope hurra og ta noen dansetrinn rundt bilen i pur seiersglede. Men man tok seg i det. I stedet kjørte man tilbake til øya. Denne gangen via Aksdal. Man må jo ikke overdrive, heller.

Uncategorized , , ,

Tunnelfobi! (del 1)

Nå skal man ingenlunde hevde at man hører til de modigste mannfolkene her i verden. Man har da klart seg så noenlunde så langt, men man er ikke noen utpreget spenningssøker. Blant annet har man et nærmest fobisk forhold til tunneler. For å si det slik: Man vet at de er der, og at deres antall og lengde øker i et nærmest ufyselig tempo, men man liker det ikke. Og sinnet fylles med nostalgisk vemod ved tanken på ferjemessige highlights som Skudenessambandet så vel som ferja mellom Valevåg og Skjersholmane. Og man kan bli rent lyrisk når man tenker på ferjemessige perler som ferja mellom Utbjoa og Skjersholmane. Legendariske ferjesamband som i dag kun er minner. Ja, det var tider, det. Tider da man kunne reise, og samtidig føle at man fikk sjelen med seg. Eller rett og slett få seg noen velfortjente pauser underveis.

I dag er det tunneler som gjelder. Lange tunneler, gjennom store fjell. Undersjøiske tunneler, kilometervis, endog milevis, lange. Det er nesten så ubehaget bryter fram bare ved tanken. Og mer enn én gang har man tenkt på om det er dette vi ønsker å vise fram til turistene her i landet, under mottoet «Besøk Norge, og se landet fra innsiden!». En skremmende utvikling.
Nei, man liker ikke tunneler. Gjennom mange år har man blitt fylt med det man må kunne kalle sterkt ubehag når man kjører gjennom tunneler av typen Rennfast og T-forbindelsen. Kaldsvetting, diverse stadier av kvalme, skjelving, nummenhet, en ekkel følelse av å være gjest i virkeligheten, anfall av reinspikka panikkangst. Selv som passasjer. Å kjøre selv ble etter hvert en komplett umulighet.

Dette førte etterhånden til de merkeligste situasjoner. Dårskap for de fleste, men dødsens alvorlig for praktiserende og overbeviste tunnelfobikere. Vi som vet – VET – at vi neppe vil komme levende fra et forsøk på kjøre igjennom et slikt undersjøisk og kilometervis langt redselskabinett. Vi som vet at vi vil få et anfall av panikkangst dersom vi i overmot skulle forsøke oss på et slikt stunt. At vi vil stivne av skrekk, eller besvime, og kjøre rett i tunnelveggen. Eller det som verre er.

En gang hadde det seg slik at man etter et opphold hos moderen der ute på øya faktisk måtte besørge å få automobilen fra nordfylket til Stavanger. Hustruen – velsigne henne – hadde dratt til byen et par dager i forveien. Første del av turen gikk greit. I henhold til klassisk unnvikelsdsatferd unngikk man Karmøytunnelen ved å kjøre via Haugesund og Aksdal, og etter en fin tur gjennom landlige og til dels rustikke omgivelser, kom man da fram til Arsvågen. Så fulgte en fase preget av nøye og omsorgsfull planlegging. Hustruens samarbeid var her av kritisk betydning. På et på forhånd avtalt tidspunkt satte hun seg på Kystbussen til Mortavika, for der å møte sin tunnelfobiske husbond på parkeringsplassen. Uten hennes oppmøte og bistand med kjøring gjennom Rennfast, hadde hjemturen vært umulig. Å kjøre selv var nærmest «døden i grytå» Og slik var det i flerfoldige år. Fruen måtte kjøre gjennom tunnelene, hver gang. Flaut, umandig og helt forferdelig. Inntil forleden. (Fortsettelse følger …)

Uncategorized

Leksehøring i gamle dager. Et nostalgisk skoleminne fra det glade 60-tallet. (repost)

Vi skal ikke ta stilling til hvorvidt alt var bedre før, men en ting er sikkert: Det var andre boller før i tiden, ikke minst i skolen i de glade 60- og 70-årene. Dette var før dagens klient,- behandlings- og diagnosehysteri fikk sitt sitt gjennomslag, og elevene behørig ble hørt i leksene, gjerne oppe ved tavlen, akkompagnert av latter og bemerkninger. Vi hadde skjønnskrift, leverte drøssevis av stiler, pugget salmevers og bibelsoge og hadde heftige, kjønnsdelte gymtimer med ståpikkfascistoide gymlærere med militær bakgrunn, som krevde disiplin, svette og tårer etterfulgt av kalde avrivninger i fellesdusjen. Det gikk an å dumpe for de som ikke fikk gode nok skussmål eller karakterer, og selv om det var forbudt, var enkelte lærere ikke fremmede for å ta i bruk rimelig slående argumenter for å stagge obsternasige bråkmakere og sette seg i respekt. Med hele klassen som tilskuere. De vanlige elevene gikk i vanlige klasser, og de som hadde litt vanskelig for det, gikk i hjelpeklassen eller i obs-klassen. Nå for tiden er det jo gjerne lærerne som trakasseres, men det er en annen historie.

Jonnemann var vel ikke noe direkte skolelys, men han gikk i vanlig klasse sammen med overtegnede, og klarte seg på et vis. Han var en morsom og hyggelig fyr med foreldre som drev et på den tiden velkjent konditori og bakeri i her i Siddisbyen, så Jonnemann gikk nok en del på selvstyr. Og det ville være løgn å hevde at han hadde noen utpreget stålkontroll på dette med lekser og innleveringer. Han kunne tvert imot svært sjelden leksen når han ble hørt. Leksehøring med Jonnemann var de reneste festforestillinger, det vi andre i klassen holdt på å tisse i buksen av latter over Jonnemanns fantasifulle ubehjelpeligheter. Stilene hans var så som så, i alle fall språklig. Innholdssiden var derimot noe helt annet. Det var de villeste fantasier, gjerne helt utenfor oppgavens ordlyd, og ikke sjelden dreide det seg om krigsfly og dristige piloter. Jonnemann var nemlig særdeles opptatt av jagerfly og hva de brave og fryktløse luftens helter kunne utrette bak spakene i sine teknologiske vidundere. I dag ville man nok diagnostisert ham som dyslektiker, men på den tiden var det knapt noen som hadde hørt ordet en gang. Så Jonnemann ble vel ansett som en som gav litt blaffen, og kanskje også rimelig lat, i alle fall når det gjaldt skolearbeidet. Dessuten cashet han inn mangfoldige kroner fra klassekamerater for å få lov til å lese stilene hans, og de som leste dem, mente de hadde fått valuta for pengene.

En gang ble Jonnemann hørt i historieleksen. Opp og stå skolerett ved siden av pulten, og eksaminasjonen begynte. Dagens lekse gjaldt den kjente, norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802 – 1829) fra Finnøy, som døde av tuberkulose i en alder av bare 26 år. Og under over alle undere: Jonnemann kunne leksen! Han svarte på det ene spørsmålet etter det andre, om hvor han kom fra, hans oppvekst og studietid, hans utenlandsopphold og hans hjemkomst. Han kunne til og med kommentere Abels femtegradsligninger. Og læreren var imponert. ”Du verden, Jonnemann, dette var jo veeeldig bra! Du kan hvis du vil, det er bare et spørsmål om innsats. Men Jonnemann, denne Abel døde jo veldig ung. Vet du hva det var han døde av?” Det er nok mulig at Jonnemann hadde lest leksen sin den dagen, eller fått ekstra hjelp, men når det gjaldt den gode Abels endelikt, stod han fast. Han hadde tydeligvis ikke peiling på dette med tuberkulosen og dens herjinger. Så han etter lang overveielse, og etter hvisking fra medelever, presenterte han sitt innlysende svar: ”An styrta i fly!”

Uncategorized , , , , , ,

Varm høne

Husker en gang i delikatessedisk-køen på Superland, det lokale supermarkedet ved Fantoft studentby. Lang kø. En studentkompis stod før meg i køen. Da det ble hans tur, presterte han å si til den pene, unge jenta bak disken: “Har du ei varme høna?” Han skulle kjøpe grillkylling. Rødming og pinlig taushet i noen sekunder, så allmenn latter.
Akk ja, årtier siden. I dag hadde han vel blitt anklaget for sextrakassering…

Uncategorized , , , , ,

Mannehjertesukk på lørdagskvelden

Gledelig lørdagskveld, og godkveld i stuen.

#metoo-tsunamien ruller videre. Det er ikke måte på hvor mange innpåslitne, sextrakasserende og direkte teite kåtinger det er der ute. Bortsett fra overtegnede fyldige, godt voksne og dannede herremann, finnes det overhodet menn som med hånden på hjertet kan si at de aldri – ALDRI – noen gang har gjort seg skyldig i seksuelle tilnærmelser som i en eller annen sammenheng kan tolkes, eller mistolkes, som sextrakassering eller uønskede sextilnærmelser? Selv ikke en gang i form av lettbeint, animert prat sammen med kompiser? Eller i form av vitser? Hvor langt skal man trekke dette, hvor mye skal man kunne skvise sitronen? Og hvor langt tilbake i tid skal man gå før det kan kategoriseres som gjemt og glemt? Av og til kan man jo lure. Er det nå vi bør overveie å skamme oss på vegne av vårt kjønn? Gjøre selvransakelser og botsøvelser? Menn er tydeligvis ikke in for tiden. Menn er sexfikserte bøller og potensielle voldtektsforbrytere, siden de fra fødselen av har det egnede utstyret. Kvinners frivole erotiske ytringer betyr at de dyrker sin indre, erotiske gudinne. Når menn gjør noe tilsvarende, dyrker de i beste fall sin indre drittsekk. Akk ja. Vi får vel begynne med botsøvelsene snart. Helst nå. Kanskje kollektiv mannegruppeterapi? Eller lever vi i et feminisert samfunn, der mannlige verdier og uttrykk ikke lenger skal ha noen plass? Man spørger kun….

Fortsatt god lørdag.

Uncategorized , , , ,

Ding dong

Det er sikkert ikke alle som er enig, men man er faktisk fortsatt en person som liker å få ting med seg. Eller få med seg det som skjer. Så også her i dag, på en ganske alminnelig søndag. Man stod inne på badet og barberte seg, i forkant av den skjønnes tilbakekomst fra Tønsberg, og hadde halve fjeset fullt av barberskum, da det ringte på døren.

Hva gjør man i en slik situasjon? Jada, man er fullt klar over at man ikke alltid trenger å åpne døren. Det finnes situasjoner der man kanskje gjør best i å ignorere slik uventet ringing, uten å gå i detaljer. Men var dette en slik situasjon? Og tenk om det var noe viktig? Som en kvinne i nød, med behov for en dannet herres bistand? Man kan jo som kjent aldri vite. Så man gakket hen til utgangsdøren, med barberskum i fjeset og enda mer av sorten i hånden, og åpnet døren. Der ute stod det to gutter som bedrev dørsalg av VG, og spurte om man skulle kjøpe avis. Lett befippet som man var, svarte man ja til dette. Heldigvis hadde man noen mynter liggende på en hylle i nærheten, til nettopp slike tilfeller. Så man betalte, og fikk avisen i den barberskumfrie pusselanken. Om de lo? Vel, den ene klarte faktisk å holde seg alvorlig. Han andre, derimot…vel. Senere lo de vel begge av den halvgamle gubben uten kritisk sans, som ikke hadde vett til å la være å åpne døren. På den annen side fikk de jo noe å le av, og fortelle hjemme ved middagsbordet, og man unner gjerne sine medmennesker en god latter. Det forlenger visstnok både livet og munnen, sistnevnte i alle fall midlertidig. Dessuten fikk de jo solgt en avis.

Uncategorized , , , , ,

Forfølgelse?

På en ganske alminnelig dag som denne, og uvisst av hvilken grunn, ihukommer vi en pussig og litt uhyggelig, bil-relatert opplevelse fra årtier tilbake.  Fargene var nok oppfunnet, men heller ikke mer.  Vi snakker med andre ord om 1980-tallet her, nærmere bestemt sommeren 1984. Vi og vår forlovede, som nå er vår hustru – velsigne henne – var på super-romantisk hyttetur på Hovden, der vi hadde leid en hytte for en drøy ukes tid, for å dyrke naturen, kjærligheten og hverandre.

Nå er det jo så at Hovden-området ikke er så langt fra Åraksbø i Setesdalen der svigerinne T. og svoger K. har en gammel familiehytte der de gjerne tilbringer tid, og vi hadde avtalt å besøke dem. Så på avtalt dato satte vi oss i den oransje Mazdaen, og tok fatt på kjøreturen fra Hovden til Åraksbø. En del av turen gikk langs det man erindrer som en rimelig bred grusvei, som snodde seg gjennom et skogsområde.  Veien var av bra standard og var vel vedlikeholdt, men grusvei like fullt.

Etter noe kjøring ble vi oppmerksom på en bil som var hadde tatt oss igjen, og som ga seg til å kjøre bak oss, ganske tett. Inntil det ubehagelige tett. Sjåføren gjorde ingen tegn til å ville kjøre forbi, og etter noen kilometer begynte man å føle at situasjonen ble litt guffen. Det minnet på sett og vis om, vel, en forfølgelse. Vi prøvde å saktne farten, blinke til høyre, og kjøre litt nærmere veikanten. Bilen bak saktnet også farten, og kjørte fortsatt ikke forbi.

Da vi gasset opp igjen, la den andre bilen seg igjen rimelig tett bak oss. Føreren og passasjeren fortrakk knapt en mine. Ansiktene deres var uttrykksløse.  Nei, veien var ikke så smal at det var vanskelig å passere. Til slutt kjørte vi inntil veikanten, stoppet helt, og gikk ut av bilen. Den andre bilen hadde også stoppet.  Først da man med tordenblikk var på vei bort til forfølgerbilen, blinket han seg ut, ga gass og forsvant.  Han måtte faktisk rygge først, så kloss bak vår bil var han. Vi ventet i minst et kvarter før vi selv kjørte videre. Vi fikk altså ikke sagt noen alvorsord til føreren av forfølgerbilen, og det var kanskje like godt. Den dag i dag føler man litt uhygge når man tenker på episoden, og man lurer på hva de i den andre bilen hadde for seg.

 

80-tallet , , , , , , ,

Godt nyttår, etc….

Godt nyttår, folkens, og takk for det gamla.  Ja, man er på vei tilbake igjen.  :-)

Uncategorized