Forfølgelse?

På en ganske alminnelig dag som denne, og uvisst av hvilken grunn, ihukommer vi en pussig og litt uhyggelig, bil-relatert opplevelse fra årtier tilbake.  Fargene var nok oppfunnet, men heller ikke mer.  Vi snakker med andre ord om 1980-tallet her, nærmere bestemt sommeren 1984. Vi og vår forlovede, som nå er vår hustru – velsigne henne – var på super-romantisk hyttetur på Hovden, der vi hadde leid en hytte for en drøy ukes tid, for å dyrke naturen, kjærligheten og hverandre.

Nå er det jo så at Hovden-området ikke er så langt fra Åraksbø i Setesdalen der svigerinne T. og svoger K. har en gammel familiehytte der de gjerne tilbringer tid, og vi hadde avtalt å besøke dem. Så på avtalt dato satte vi oss i den oransje Mazdaen, og tok fatt på kjøreturen fra Hovden til Åraksbø. En del av turen gikk langs det man erindrer som en rimelig bred grusvei, som snodde seg gjennom et skogsområde.  Veien var av bra standard og var vel vedlikeholdt, men grusvei like fullt.

Etter noe kjøring ble vi oppmerksom på en bil som var hadde tatt oss igjen, og som ga seg til å kjøre bak oss, ganske tett. Inntil det ubehagelige tett. Sjåføren gjorde ingen tegn til å ville kjøre forbi, og etter noen kilometer begynte man å føle at situasjonen ble litt guffen. Det minnet på sett og vis om, vel, en forfølgelse. Vi prøvde å saktne farten, blinke til høyre, og kjøre litt nærmere veikanten. Bilen bak saktnet også farten, og kjørte fortsatt ikke forbi.

Da vi gasset opp igjen, la den andre bilen seg igjen rimelig tett bak oss. Føreren og passasjeren fortrakk knapt en mine. Ansiktene deres var uttrykksløse.  Nei, veien var ikke så smal at det var vanskelig å passere. Til slutt kjørte vi inntil veikanten, stoppet helt, og gikk ut av bilen. Den andre bilen hadde også stoppet.  Først da man med tordenblikk var på vei bort til forfølgerbilen, blinket han seg ut, ga gass og forsvant.  Han måtte faktisk rygge først, så kloss bak vår bil var han. Vi ventet i minst et kvarter før vi selv kjørte videre. Vi fikk altså ikke sagt noen alvorsord til føreren av forfølgerbilen, og det var kanskje like godt. Den dag i dag føler man litt uhygge når man tenker på episoden, og man lurer på hva de i den andre bilen hadde for seg.

 

80-tallet , , , , , , ,

Godt nyttår, etc….

Godt nyttår, folkens, og takk for det gamla.  Ja, man er på vei tilbake igjen.  :-)

Uncategorized

Gamle griser blir som nye?

Det er rart med det. Etter som årene siger på, skjer det noe med utseendet til oss etterhånden velmodne mennesker, om man er aldri så pen, høflig og veloppdragen. Man har jo alltid trodd at man ser snill, harmløs og rimelig tilforlatelig ut, ikke minst når man er nybarbert.  Men nå bør man kanskje revurdere dette synet på seg selv og sin egen fortreffelighet, og ta en god, lang og realitetsorienterende titt i speilet.  For hva vederfôr det en vel ikke for noen dager siden, mens man ved sitt nærvær kastet glans over Nordfylket?  Som de engelsktalende så sjarmerende sier det: “Bear with me”.  Eller med litt andre ord: Den som leser videre, får se.

Man var altså på øya, og skulle ned og gjøre noen innkjøp på Extrabutikken i Koperviks ellers sjarmerende kjøpesenter, et velbesøkt etablissement der man også finner butikker der man får dekket andre behov.  For eksempel et apotek, et velrenommert bakeri, en fargehandel, en blomsterbutikk, en leketøys- og krimskramsbutikk og ikke minst, et polutsalg.  Da man vel var kommet inn i vrimleområdet, kjente man plutselig et umiskjennelig behov for å gå besøke det stedet der visstnok selv Kongen går alene.  Slike ærender er det selvsagt mulig å gjøre der, men av diverse grunner er toalettet låst, og man må oppsøke post i butikk-skranken først, for der å anmode om å få låne nøkkelen.  Men da man skulle gå ned til nevnte skranke, gikk toalettdøren opp, og ut kom en etter måten pen og ung, velstelt og velholdt kvinne, formodentlig nybæsjet, eller i alle fall med nyluftet puddel.  I høyre hånd, nærmest som et trofè, bar hun donøkkelen, for ordens skyld forsynt med en durabelig og lett synlig metallhank.  Og med bestemte skritt bega hun seg i vei mot postskranken.

Eureka! Med ett fikk man en innskytelse.  Hva om man bad den unge kvinnen om å få overta donøkkelen der og da, in situ?  Man var overbevist om at dette var en særdeles god ide, til nytte og glede for begge parter.  Så man gikk mot henne, og anmodet på modent og høflig vis om å få overta nøkkelhanken.  Man sa verken noe galt eller støtende.

Damens reaksjon var forbløffende.  Med store dådyrøyne gav hun oss et overrasket, indignert og nesten skremt blikk, som om hun skulle ha blitt snakket til av en sur, gammel og tvilsomt utseende gubbe, eller en skikkelig gammal gris.  Reaksjonen kunne ikke vært verre om man hadde kommet med et særdeles uanstendig forslag.  Uten et ord rykket hun til, knuget donøkkel-hanken enda hardere, og bega seg med raske skritt ned til postskranken, der nøkkelen ble behørig avlevert, for så hastig å forlate lokalet.  Og så måtte man tusle seg ned til nevnte skranke, for der, i nærvær av en lang kø med postkunder, anmode om å få låne nøkkelen til rommet med lettelsens og renselsens porselensinstallasjoner.   Akk ja.

I etterkant har man jo lurt på hva den unge kvinnen trodde man var i ferd med å foreslå.  Kanskje trodde hun at man var i ferd med å invitere henne med inn på toalettet for en stimulerende og uttømmende hyggestund, en aldri så liten “quickie”?  Eller følte hun kan hende at man nå kom til å spørre om hun var interessert i å bli med hjem for litt S & M, komplett med lær og gummi?  For deretter å kle henne naken, legge henne på et bord, tømme vaniljeyoghurt ut over hennes formfullendte legeme, og slikke henne ren med sin ekle, gamle tunge?  Mulighetene er som kjent legio.  Eller kanskje hun rett og slett hørte dårlig?

Uncategorized , , , , , , , ,

Om sveitserur, kjipe digitalur og en utakknemlig sønn

Av ulike grunner har det blitt mange helger hos moderen der ute på øya de siste par årene.  Vi har fått høre mange historier av familiehistorisk karakter, som vi faktisk ikke har hørt før, eller ikke ante rekkevidden av.  Og episoder fra vår egen oppvekst og ungdom, som vi nok ikke alltid er like stolt over.  Slik som denne historien.

For noen tid tilbake fant moderen ut at hun i hennes alder burde «beskikke sitt hus», så hun pakket sammen en del saker hun hadde tenkt å gi til oss.  Blant annet en liten plastpose med diverse småting. Vi visste at det blant annet dreide seg om gamle armbåndsur. Men posen ble plassert i en skuff hjemme residensen, og der ble den glemt og ble liggende i flere måneder.  Fram til disse dager.

Med en viss spenning gikk vi hen til det store skrivebordet i det som tidvis dessverre også er residensens roterom, og fant fram posen. Vi åpnet den nesten andektig. Og det var som å starte en tidsmaskin. Plutselig ble vi tatt med flerfoldige årtier tilbake i tid. For fra posen trakk vi fram det ene ur-minnet etter det andre. Vårt første skikkelige armbåndsur, for eksempel. Et enkelt og ukomplisert ur, som fortsatt har det gamle glasset intakt. Forsiktig prøvde vi å trekke det opp, men det fungerte ikke. Vi får plassere det i skuffen for de gode minner. Og det uret vi fikk senere, og som var en trofast tidsmåler og følgesvenn gjennom både ungdomsskolen og gymnaset. Glasset er sprukket, men ikke ødelagt, og det er fortsatt et pent, mekanisk ur, som til og med viser dato. Hvilket var rimelig fancy for en skolegutt på det glade 60- og 70-tallet. Det må være bortimot 40 år siden vi siste gang så dette uret, og vi trodde det hadde gått all kjødets, for ikke å snakke om urverkets gang for årtier siden. Spent og nesten litt rørt begynte vi å trekke det opp, og plutselig tikket og gikk det som om det var i går det ble lagt vekk.

I posen fant vi også et klumpete, men enkelt digitalur, et Timex i beste 70-tallsstil. Vi husker at vi var veldig stolt av dette i tredjegym og vårt første år som student, og at det var et ur med etter måten stor kulhetsfaktor. Og til slutt, et etter måten flott herreur av mer «voksen» karakter, gullforgylt og med svart rem, av merket Montine, visstnok et sveitsisk merke. Uten datovisning, og mekanisk, men like fullt pent og elegant. Og det går en bølge av gjenkjennelse og tristesse gjennom oss. Vi fikk faktisk i sin tid dette uret i julegave fra opphavet, og det var nok en flott gave. Et sveitsisk ur med 17 «jewels» eller 17 jævler, som en festlig kompis en gang sa, Incabloc støtsikring og det hele, som de hadde kjøpt i forbindelse med førjulsshopping i London en gang på 70-tallet. Men samtidig blir vi flau når vi i dag betrakter klenodiet. Vi oppførte oss nemlig som en skikkelig utakknemlig, egoistisk drittstøvel den julekvelden, slik unge mennesker nå en gang fra tid til annen gjør i den perioden av livet. Og vi skammer oss den dag i dag når vi tenker på det.

Saken var nemlig at de første kvarts-digitalurene ble lansert rundt midten av 70-tallet. De var temmelig dyre, men ur var jo uansett dyrt på den tiden. Så vi ønsket oss selvsagt et sånt digitalur til jul, og det ganske intenst. Det hadde virkelig vært noe å komme med rundt håndleddet etter jul, og virkelig brife med det til dritmisunnelige kompiser og klassekamerater. Å være den stolte eier av et slikt topp moderne, framtidsrettet teknologisk vidunder måtte være toppen av lykke. Så vi hadde nok store forventninger til at opphavet kom til å gi oss et slikt digitalur som julegave. Pakken så jo tilforlatelig nok ut, og vi formelig sitret av forventning. Men da pakken viste seg å inneholde det som for oss framstod som et kjedelig utseende, tradisjonelt trekkoppur med visere, ble den ungdommelige skuffelsen rett og slett for stor. Sønnen i huset var ingenlunde fornøyd med gaven, noe vi ga våre foreldre klar beskjed om. Og det på selve Julekvelden. Hvorfor i huleste hadde de kjøpt noe slikt? Hadde de ikke skjønt noe som helst? Siden det ikke var et digitalur, kunne det være det samme med hele julegaven. Vi ville simpelthen ikke ha den.

Vår teite og lite gjennomtenkte reaksjon var sjokkerende, både for foreldre og tilstedeværende tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre. Og opphavet ble både sjokkert og direkte forbanna på sin sønn. «Kom her me klokkå, din utakknemligge drittsekk av ein sønn!», utbrøt faderen, med ansiktet formørket av sinne og skuffelse, og grabbet uret. Han sa mye annet også, som vi her skal overlate lesernes fantasi. «Å bare så du vett det, det komme te å bli lenge te neste gang du får nåken presang av oss!». La oss si det slik: Det var temmelig dårlig stemning i heimen resten av julen det året. For å trøste oss selv, gikk vi til innkjøp av det i ettertid rimelig simple Timex-uret. Som vi måtte betale med egne, surt opptjente feriejobb-penger.

Senere så vi lite til det famøse sveitseruret. Det var liksom et ikke-tema. Faderen brukte det i en periode, og dersom det overhodet ble omtalt, var det uttrykkelig som faderens ur. Så ble det lagt vekk, og etter hvert forsvant det vel inn i glemselen. Fram til nå. Og vi husker episoden fra rundt 40 år tilbake, og skammer oss dypt og inderlig.

Nærmest høytidsstemt tar vi på oss Montine-uret. Det går helt fint, og viser tiden med all ønskelig, sveitserurmessig nøyaktighet. Vi tenker med sårhet tilbake til julekvelden den gangen for forskrekkelig mange år siden, og sender noen ord ned gjennom tidsdimensjonen, ord som burde vært sagt den gangen det skjedde, og håper at faderen på underfullt vis hører det: «Tusen takk for det nydelige sveitseruret. Det er jo kjempeflott. Dette satte vi stor pris på!».

Uncategorized , , , , , , , , ,

En analog tur i banken

Vi skal ikke si at det skjer plagsomt ofte, men ja, det skjer.  Selv i vår snart heldigitale selvbetjeningstilværelse hender faktisk at man har et ærend i banken.  Et ærend av den analoge typen, som krever personlig oppmøte og latterlig gammeldags dialog med en levende bankansatt, en transaksjon som innebærer håndtering og inn- eller utlevering av penger.  Eller for å si kort og brutalt: Kontanter.  Vi er vel i grunnen litt gammeldags slik, men vi liker kontanter.  Man kan betale for seg både i butikker og til privatpersoner, uten elektroniske dippedutter, enkelt og greit, og uten å legge igjen elektroniske spor andre steder enn i minibanken.  Det er jo rett og slett genialt.  Slik sett kan kontanter være noen av de beste tantene man har.

Våre bankbesøk forekommer faktisk så sjelden at man ved en anledning opplevde at hele SR-Bank-bankfilialen var blitt ombygd siden forrige gang man besøkte dette etablissementet, og det synlige antall skrankepersonale var blitt redusert til et minimum.  Hvor resten av personalet var blitt av, vites ikke.  Men ansatte er jo som kjent noe heft i våre dager.  Kostnader på to bein.  Ikke bra, det der.  Så får det heller bare være at servicenivået overfor kundene blir deretter.  Skitt la gå, det er jo bunnlinjen som teller.

Forleden var man så heldig at man i forbindelse med en utgraving av en av hjemmets skrivebordsskuffer kom over en liten pung som man syntes å dra en viss kjensel på.  Heisann, var det der du hadde gjemt deg, tenkte vi for oss selv.  Pungen viste seg å inneholde en del euro, en del US dollars og et par hundre danske kroner.  Som vi altså hadde glemt at vi hadde.  Et raskt overslag viste at man altså plutselig var blitt beriket med en sum tilsvarende ca. 3 600 kroner. En hyggelig, liten sum.  Så vi tok med oss pungen med utenlandsk valuta, med skumle tanker om å veksle dem inn i NOK så snart det ble hverdag.  Men hvor skulle man henvende seg for å få utført denne etter måten basale banktjenesten?  Det naturlige valget falt på Sr-Banks filial på Mariero.  Der var det vanligvis mulig å parkere, og man kunne kombinere besøket i Mammons tempel med en handlerunde i det nærliggende kjøpesenteret.

Stille og fredelig, med valutapungen i lommen, trådte vi inn i banklokalet.  Der inne var interiøret blitt om mulig enda mer minimalistisk enn hva tilfellet var ved vårt forrige besøk, men vi trakk vår kølapp, smilte pent, og ga oss til å vente, til liks med de andre kundene.  Ved tidligere besøk la man merke til at en betydelig del av klientellet var særdeles godt voksne mennesker.  Hva var det man i sin tid kunne lese på en plakat inne på et av Oljebyens vannhull før i tiden: «Credit gives kun til 80-aarige, der er i følge med sine Forældre»?  Nå skal vi som kjent aldri skue verken hunder eller kunder på hårene, men vi fikk jo inntrykk av at de ikke alltid var helt oppdatert hva gjelder moderne og fancy selvbetjeningstjenester.  De trengte faktisk hjelp, og det ikke så rent lite, heller.  Sånn var det også denne dagen.  Seniorkundene måtte ha mye hjelp og forklaring før de fikk sine penger utbetalt, og nå la vi merke til at det ikke var noen skikkelig skranke der i lokalet.  I stedet ble de henvist til et par imponerende og nesten skremmende store automater borte ved veggen, der de måtte forrette sine bankmessige ærender under kyndig og ikke minst tålmodig veiledning og assistanse fra minst et par bankansatte.  Et besynderlig og til dels tankevekkende opptrinn.

Omsider ble det da vår tur.  Vi presenterte vår smule valuta-ærend med et smil, og forventet å bli ekspedert.  Men den gang ei.  Hva, veksle inn utenlandsk valuta?  Endatil kontanter?  Nei, det gikk dessverre ikke an der lenger.  De hadde sluttet med slikt, må vite.  Det ble for dyrt å ha drive med kontant-tjenester og skikkelig skranke.  De kunne kanskje hjelpe med å veksle inn det man hadde av euro, merkelig nok, men veksling av US dollars og danske kroner var ikke lenger mulig der.  For veksling av den slags eksotisk valuta måtte man henvende seg til Sr-Banks hovedkontor på Bankplassen, eller eventuelt oppsøke flyplassbanken ved Stavanger Lufthavn, Sola.  Sånn var det bare.  Man beholdt fatningen, og forlot inkjevetta- filialen på Mariero med valutaen i behold.  Og så kjørte man hjem, lettere rystet.  Hva pokker… parkeringskaoset på Sola eller bussen til sentrum.  Akk ja.  Ved hjemkomst ringte man til Kundeservice i Sr-bank, la fram saken og spurte om det virkelig skulle være slik.  Eller om vi hadde misforstått noe vesentlig her.  Det hadde vi ikke.  Det var for øvrig mulig at flere filialer kom til å bli kontantløse etter hvert, eller rett og slett lagt ned.  Bunnlinjen, vet dere.  Hvordan det endte?  Vel, vi stilte valutatransaksjonen i bero, og fikk vekslet den inn ved SR-Banks filial i Kopervik et par-tre uker senere.  Uten dikkedarer eller henvisning til verken Haugesund eller flyplassen på Helganes.

God bedring, Sr-Bank.  Det hjelper vel neppe, men det er i alle fall godt ment.

Uncategorized , , , , , , , , ,

Vaskedamealarm!

Man burde selvfølgelig skamme seg, og ikke si det høyt, men i vår alder kaster vi alle hemninger, og innrømmer miseren: Vi har vaskehjelp. En gang i måneden kommer det to særdeles effektive, formodentlig østeuropeiske damer hjem til residensen, og gjør skikkelig rent. Ja da, vi støvsuger og vasker selv også, sånn en gang i blant.

I går var det vaskedag, og man stod opp sånn ca. 07.30, for å unngå å bli tatt på sengen av støvsugende og moppesvingende vaskedamer, stod man opp allerede kl. 07.00.  Onsdag er ellers en kjekk dag, man har hjemmekontortid fram til kl. 11.00.  Og ganske riktig, de to formodentlig polske og lite pratsomme damene ankom mens man satt med frokosten. Vanligvis har damene altså ankommet mens man selv fortsatt var hjemme, men i oktober skjedde ikke dette. Da innfant de seg ikke før etter at man hadde dratt til skolen. Og selvsagt var man sløv nok til å sette på alarmen, stikk i strid med fruens beskjed og all fornuft. En ren ryggmargsrefleks. Og det gikk selvsagt som det måtte gå. Oppringing fra Securitas mens man var på jobben, iherdig tenkning før man kom i hu at det måtte være vaskedamene som hadde låst seg inn. Man fikk så vidt avverget utrykningen.

Men man måtte ta turen hjemom likevel. Der fant man de lett forskremte vaskedamene, i full gang med sin embetsgjerning. Man unnskyldte seg, og sa at alarmen for framtiden kom til å være avslått når det var vaskedag. Hvilket det altså var i går. Og som allerede nevnt, i dag ankom damene mens man fortsatt var hjemme. Damene støvsugde og vasket så det var en lyst å se og høre på, og Balder oppførte seg eksemplarisk. Ikke et eneste voff. Han kjenner vaskedamene og de lydene de gjennom sitt arbeid gir fra seg. Herlig å se på at folk arbeider mens man selv slapper av, og enda herligere å se hvor rent og pent det blir. Og da de var ferdige, tok de med seg sine støvsugere, bøtter og mopper, kom med en forsiktig hilsen, og forsvant i bilen sin.

Her er man framme ved et springende punkt. En atferd som beskrevet ovenfor er egnet til å forlede en godtroende sjel som en selv til å anta at vaskerunden var overstått for denne gang, og at man følgelig, før man selv forlot residensen for å gjøre vår plikt til fellesskapets beste, kunne sette på alarmen. Hvilket man gjorde. Hvor feil kunne man vel ta. For da man var på skolen, og i ferd med å gå til undervisning i fagskolen, fikk man på nytt en oppringning fra Securitas. Nok en vaskedag hadde altså alarmen blitt uløst. Noen hadde faktisk låst seg inn med nøkkel. Eller så måtte det være en teknisk feil. Man måtte forlate klassen med oppgaver, løpe ned trappene og kjøre hjem. Denne gangen var Securitas-bilen og -vekteren på plass, men ingen vaskedamer. Vi låste oss inn, og fikk nullstilt alarmen. Ikke noe stjålet eller skadet.

Og døren var låst fra utsiden da man, sammen med vekteren, kom fram til hoveddøren. Et par telefoner til CityMaid oppklarte saken. Vaskedamene hadde gjort seg ferdige, men så oppdaget de at en av dem hadde glemt en jakke i vår residens. Akk ja. låste seg inn, hentet jakken og låste etter seg da de gikk ut. Akk ja. Hva skal man si? Deretter var det å dra tilbake til skolen og fagskoleklassen igjen. Leksen som er lært: Ingen alarm på nå det er vaskedag, ikke under noen omstendighet. Hele dagen, fram til midnatt. Minst!

Uncategorized , , , ,

Vekk med smaken, lett på baken!

Klimakrise, krig, terror og all verdens elendighet til tross: Verden går da tross alt framover, på tross av nyhetsmedienes daglige doser med depressive nyheter. Det finnes mennesker som tenker kloke tanker der ute, det finnes folk som bryr seg. Verdens helseorganisasjon har nemlig diskutert om det kunne være lurt å fjerne smakstilsetningene i tobakk. Får helsetoppene det som de vil, kan nesten all tobakk som selges i Norge, såkalt ”American Blended” får så vond smak at den knapt kan røykes. Kloke tanker, dette. Vi støtter selvsagt dette av hele vårt hjerte. Tenke seg til, om noen tid vil det kanskje kun bli solgt røyketobakk og sigaretter som smaker så vondt at røykerne nå like gjerne kan begynne å røyke de sure sokkene sine, først som sist. Det ville vært til pass for de stinkende og tjæretrukne nikotinslavene.

Men det bør ikke stoppe der. Hva med å fjerne smakstilsetningene i brennevin? Bare det å fjerne krydderet fra juleakevitten ville nok gjort julefeiringen blitt langt mer edruelig rundt om i de 1000 hjem, med glade barn og helsegevinst som resultat. Samme opplegg med andre brennevinssorter. Vekk med enhver form for smakstilsetting, og kun nøytralt brennevin å få kjøpt på Vinmonopolet. Skal det være smak, så får folk ordne det selv, og her i landet har vi jo tradisjon for så vel karsk som 60 og Solo. Det er mer enn godt nok for alkovrakene.

Eller hva med potetgull, ostepop og andre former for helseskadelig knask som folk stapper i seg? Snart kommer alt som heter snacks, sjokolade og godteri til å bli levert i pakker med advarsel, være uten smakstilsetninger, og smake pyton. Farsemat er heller ikke sunt, så før vi vet ordet av det, vil det kun bli solgt pølser som både lukter, smaker og til forveksling ser ut som dritt. Ikke så lekkert og innbydende, kanskje, men det får holde lenge for junkfoodvrakene.

Avslutningsvis vil vi herved oppfordre møbelprodusentene om å være seg sitt ansvar bevisst i disse tider. Alt som heter sofaer og tv-godstoler bør i framtiden bli produsert med hundrevis av innsydde tegnestifter og kanskje en og annen knappenål i stoppen, slik at folk for framtiden vil tilbringe minst mulig tid der. For nå er det på høy tid å slå hardt ned på alle disse røykende, drikkende og junkfoodmomsende sofagrisene. Sabla blandingsmisbrukere, hele gjengen!

Uncategorized , , , , ,

De stengte doers mysterium

Dobygning fra siden

Man er stort en enkel og grei person å ha med å gjøre. I alle fall liker man å tro det. På den annen side kan det jo ikke utelukkes at man bare er enkel. Men alligavel. Det finnes imidlertid ett og annet som man funderer på, som man liksom ikke helt får til å stemme. Ta dette med offentlige toaletter. Man tenker her spesielt på de nødtørftighetsanstalter som framstår som egne bygninger, for eksempel ved offentlige strender eller turområder. Disse til tider etterlengtede oaser, for ikke å si uaser, der verdige trengende kan skride inn og forrette sine ærender, formodentlig uten å vekke anstøt. Men hvorfor i huleste er de så godt som alltid stengt, hva enten det er høst, vinter, vår eller sommer?

Ta nå det i stålplater utførte praktbygget i nærheten av Tou Scene. Dette arkitektonisk høyverdige lettelsens tempel som stolt kneiser i propre omgivelser nede ved sjøkanten. Til dette stedet kom man i dag, sammen med hustruen – velsigne henne – og vår firbente og til tider bjeffende venn Balder. Man hadde følt at trykket var i ferd med å bygge seg opp allerede da man passerte Siriskjær, men hva gjorde vel det. Der borte skimtet man nemlig inngangen til det rustbrune toalettpalasset, hvis dører skjulte lettelsens porselensinstallasjoner. Med et smil skred man bort til døren. Som selvsagt var stengt. Som vanlig. Man erindrer jo at man har forsøkt seg på tilsvarende ærender før, på samme sted, og gjort samme observasjon. Men som den ukuelige optimisten man er, trodde man kanskje at en eller annen ansvarlig toalettoperatør eller dodørmanipulator endelig hadde tatt til vettet, men den gang ei. Og så kan man lure på hvorfor slike dasspalasser overhodet blir bygd, når de tydeligvis ikke skal brukes til sitt tiltenkte formål.

Hvordan man bar seg at for å lette seg i nødens stund? Gjett, da. Balder gjorde for øvrig noe tilsvarende.

Uncategorized , , , , , , ,

Tåkesyn på Legevakten

Det ville være løgn å si at vi trør dørene ned hos vårt ellers utmerkede helsevesen, men lørdag kastet vi faktisk glans over Legevakten ved vårt nærvær.  Til sammen kan det vel ha dreid seg om et par timers tid, medregnet turen til og fra, selve konsultasjonen og ikke minst ventingen.  I og for seg en interessant nok opplevelse. I etterpåklokskapens klare lys ser vi jo at man kanskje kunne droppet turen dit, og sett det hele an til over helgen, men det er rart med det.  Det er kjekt å se, vi har ikke flere øyne enn vi trenger, og vår hustru – velsigne henne – mener visstnok fortsatt at vi er verneverdig. I korthet dreier saken seg om at man i fredag morgen våknet opp fra skjønnhetssøvnen med sterke smerter i venstre øye. Det var dertil rødt som en blodig biff det det normalt pleier å være hvitt, det var noe hovent, det var fysisk ømt, og man hadde tåkesyn og fokuseringsvansker. Enhver lyskilde utløste sterke smerter når øyets muskler trakk seg sammen. Merkelig. Vi kunne ikke erindre noe slagsmål, ikke en gang i drømmeland. Vi dryppet med saltvannsdråper, tok en pille og så det an, og etterhånden ble det noe bedre.  Vi kjente plagene stort sett hele dagen, og vi følte oss etterhånden også noe sløv.  Man sov godt om natten, og mørket var lindrende.

Ved oppstandelsen time lørdag formiddag merket vi imidlertid at synet var enda dårligere, og øyet var fortsatt rødt. Lysømfintligheten og smertene var betraktelig bedre, men dog.  Vår hustru – velsigne henne – bestemte følgelig at vi skulle frekventere Legevakten.  Hos Legevakten var det ikke så mange ventende kunder, men ting tar som kjent tid. Det var liksom ikke helt samsvar mellom de få sjelene som befolket det store venterommet og køens avvikling, og vi fikk inntrykk av at folk som kom inn lenge etter en selv, ble prioritert.  Mer akutte tilfeller. En fyr kom inn med en blodig klut over nesen.  Det så ikke helt bra ut, det der. Han var iført en signalgul jakke med logo fra et firma eller offentlig vesen, og det så ut som om han kom direkte fra jobben. Hva i all verden, driver kollegene og slår hverandre ned der han arbeider?  Eller hadde mannen rett og slett gått på en dør eller en lyktestolpe?  Kanskje han hadde blitt slått ned av sin hustru, som hadde funnet ut at han stod i med sekretæren?  Ikke godt å vite.  Mulighetene er legio.

Ellers var det flere familier med små barn som ble prioritert før en selv, og det skulle da også bare mangle.  Det var også noen særdeles godt voksne mennesker som kom anstigende, og som også gikk foran i køen.  Et par gamle damer ble kjørt av en mannsperson som  ingenlunde hadde sans for at han måtte betale for å få parkert sin store og gedigne bil. Så han forlot stedet etter at damene var godt og vel plassert på benken i venterommet.  “Hekkan, her ska me pigede ver nødde te å betala parkeringsavgift for å ver sjuge!”.  En annen godt voksen mann satt og hostet og nøs, så generelt dårlig ut, og nærmest oste basiller. Nesten som en levende reklame for influensavaksine. Mobiltelefonen hans ringte ustanselig, med en heftig gitarsolo. Og gang på gang måtte han komme med samme svaret: “Nei, eg kan kje ver med på turen, dokker får reisa uden meg. Eg orke isje, eg har fått meg ein sjikkeligge influensa.  Eg sidde å vente hos Legevakten, eg må jo ha legeattest på at eg e sjuge, så eg kan få refundert billetten.”.

Endelig var turen kommet til egen ringe person.  Vi ble vist inn til en hyggelig utseende, hvithåret og noe fyldig lege, og han kikket på øyet og lyste med lykt og gjorde de øvrige, forventede ting.  “Jasså, ei te av di der?  Du har fått deg ein virusinfeksjon på aua..  Dårr eg møje av det der om dagen, å det e smittsomt. Det kan fort smitta øve te det andra aua, og.  Men det går øve av seg sjøl om ei uga eller så.  Du ska få resept på någen øyedråbar”.

Så her sitter vi, og det er blitt søndag kveld.  Fortsatt litt tåke i skoddeheimen på venstre side.  Lette smerter i høyre øye. Hva er det han skriver, han der fyren i Aftenbladet?  “Je blir litt altererte.  Kan hende det hjelpe med en liden jinn?” Hadde vært hyggelig nok, det.  På den annen side er det mandag i morgen.

Uncategorized , , , , , ,

Illustrert hverdagspoesi

Rørleggersprekk

Ned på kne og armer fremad strekk, og vips, så viser man sin rørleggersprekk..

Uncategorized , ,